Skolegutten Stein

Når Stein Pettersen ser tilbake på sin egen skolegang, er det ikke historien om en skoleflink elev som tidlig visste hvor han ville med livet. Tvert imot.

– Skole var noe man gikk på. Jeg var ikke spesielt opptatt av det. Jeg hadde egentlig ganske gode lærere, men jeg var nok mer opptatt av gutta enn av skolearbeid.

Han ler litt når han forteller om forholdet til lekser og skoleprestasjoner.

– Jeg tror jeg så på skolen omtrent slik jeg så på mat. Mat var noe man løp inn og spiste før man løp ut igjen. Jeg husker en gang mor stoppet meg og spurte: «Er du ikke sulten, gutten min?» Og jeg tenkte egentlig aldri over det. Jeg spiste det jeg fikk og fortsatte med det jeg holdt på med.

Faren hadde et annet syn på utdanning.

Han hadde selv reist til sjøs som 16-åring og tatt realskolen som voksen ved siden av jobb. Derfor var han opptatt av at sønnen skulle få den utdanningen han selv aldri fikk.

– Han innførte en regel om at jeg skulle sitte to timer hver dag med lekser. Jeg hadde så stor respekt for ham at jeg satt på rommet i to timer hver dag.

Stein smiler.

– Problemet var bare at jeg leste Morgan Kane. Jeg kom meg gjennom hele serien. Det sier kanskje litt om forholdet mitt til skolearbeid. Karakterene var deretter.

Men i niende klasse kom et vendepunkt.

– Jeg husker far spurte hva jeg skulle gjøre etter ungdomsskolen. Jeg sa at jeg skulle begynne på gymnaset. Da tok han karakterboka og la den foran meg. Det var vel hans måte å si at det kanskje krevde litt mer innsats enn jeg hadde vist til da.

Det virket.

– Da skjerpet jeg meg nok litt. Nok til å komme inn på videregående på Bjørkelangen.

Å sloss for de svake

Når Stein blir spurt om hva som har formet ham mest som menneske, trekker han ikke fram skolegangen eller karrieren. Han går tilbake til oppveksten og til rådet han fikk hjemme:

– Faren min var veldig tydelig på én ting: Du skal alltid slåss for de svake. De sterke klarer seg selv.

Det er en tanke som har fulgt ham gjennom hele yrkeslivet og som også førte han til 7 år i Danmark på Tamu (Træningsskolens Arbejdsmarkedsuddannelser). Da kan det passe fint å sitere den danske visesangeren Kim Larsen, som en gang sa:

«Jeg kan ikke forstå, hvad en regering skal gøre godt for, hvis det ikke er for at hjælpe de svage. De stærke skal sgu nok klare sig.»

For Stein handlet det om noe mer enn en strofe i en sang, det handlet menneskesyn, og om pedagogikk.  

–  Skolens viktigste oppgave er ikke å hjelpe dem som allerede finner veien. Den er å gi muligheter til dem som trenger fellesskapet, støtten og troen på at de kan lykkes.

Han tror heller ikke på forestillingen om at livet følger en ferdig plan.

– Jeg tror livet er mer en prosess. Ting skjer. Muligheter dukker opp. Vi liker å tro at vi har en plan, men ofte er det tilfeldighetene som former retningen.

Likevel hadde han en idé om hva han ville arbeide med.

– Jeg skulle ikke jobbe i skole. Det var helt sikkert. Planen var å bli barnevernspedagog eller sosionom.

Han begynte å arbeide med psykisk utviklingshemmede og fikk jobb ved Elvetun Behandlingshjem og skole. Det var der de første brikkene begynte å falle på plass. 

Møtet som endret alt

Tidlig på 1980-tallet fikk Stein øye på en annonse i Aftenposten. Det skulle etableres en treningsskole i Norge, på Breidablikk i Hakadal, etter modell fra Kofoeds skole i Danmark. Han søkte, og ble kalt inn til intervju.

På et lite grønt kontor i Oslo kommune satt mannen som skulle få avgjørende betydning for resten av yrkeslivet hans, Jens Bay. Før Jens Bay kom til Norge, hadde han, sammen med Bodil Glad, utviklet konsekvenspedagogikken. I 1973 overtok han som forstander for Træningsskolen på Amager i København, som opprinnelig sprang ut av det kjente Kofoeds Skole-systemet. Modellen ble en stor suksess i Danmark, og hjalp mange ungdommer som sto langt utenfor samfunnet, inn i arbeid og aktiv samfunnsdeltakelse. På samme tid lette norske myndigheter og organisasjoner, med støtte fra styret for Kofoeds Skole, etter nye metoder for å håndtere økende rusproblemer og kriminalitet blant ungdom i Norge.

– Jeg husker han satt der med pipe i munnen. Det første han sa var: «Du er for ung.»

Stein smiler fortsatt når han forteller historien.

– Og jeg svarte: «Det må du nesten snakke med foreldrene mine om. Jeg er bare her.»

Til tross for den åpningen fikk han jobben. Det ble starten på et samarbeid og et vennskap som skulle vare i flere tiår. Det var her Stein for første gang møtte konsekvenspedagogikken. En pedagogikk som skulle bli en livslang faglig og personlig plattform.

– Jens Bay hadde en evne til å stille spørsmål ved ting som alle andre tok for gitt. Han utfordret etablerte sannheter. Og han hadde en grunnleggende tro på mennesker.

Erfaringene fra Breidablikk viste at modellen ga gode resultater for mange av ungdommene. Prosjektet ga verdifull innsikt i en ny pedagogisk retning, og selv om driften ble avsluttet på starten av 90-tallet, la Breidablikk grunnlaget for at konsekvenspedagogikken senere ble tatt i bruk i norsk skole og kriminalomsorg.

Med disse erfaringene i ryggsekken bevegde Pettersen seg videre inn i den offentlige skolen. Han startet som sivilarbeider ved Skedsmo videregående skole, der han møtte den nytenkende rektoren Rune Grahn. Grahn ga ham tillit og handlingsrom til å videreføre tankegangen fra Jens Bays treningsskole. Dette samarbeidet resulterte i det kjente skoleprosjektet «Den tredje vei». 

Troen på at mennesker kan forandre seg

Når Stein skal forklare hva som traff ham ved konsekvenspedagogikken, kommer svaret raskt.

– Troen på at mennesker alltid kan gjøre noe annet i framtida enn det fortida er uttrykk for.

Han stopper litt.

– Jeg har aldri forstått hvordan man kan arbeide med mennesker uten å ha den troen.

For ham handler konsekvenspedagogikk ikke først og fremst om regler eller reaksjoner. Den handler om menneskesyn.

– Mange henger seg opp i ordet konsekvens. Men konsekvenser er verken positive eller negative. De er bare uttrykk for at handlinger har betydning. Handlinger har følger, handlinger gir resultater som har betydning for deg selv, og i møte med felleskapet rundt.  

Han beskriver konsekvenspedagogikken som en balanse mellom individ og fellesskap.

– Vi er ikke bare produkter av samfunnet rundt oss. Men vi er heller ikke helt frie individer uten påvirkning. Vi lever i et samspill. Vi har valg, men valgene skjer innenfor rammer.  

Derfor handler pedagogikken om ansvar. Men like mye om muligheter.

– Mennesket er et sosialt vesen. Vi blir ikke mennesker alene. Vi utvikler oss gjennom samspill med andre.

Fellesskap - ikke kollektiv

Et av begrepene Stein vender tilbake til flere ganger er fellesskap. Ikke kollektiv, men fellesskap.

– Jeg elsker begrepet fellesskap.

Han forklarer hvorfor.

– Kollektiv kan bli noe som overstyrer individet. Fellesskap handler om individer som tenker selv, men som står sammen om noe.

Det er en viktig forskjell. For ham har aldri målet vært at alle skal mene det samme. Målet har vært å utvikle et felles pedagogisk språk. Et felles menneskesyn. Et felles ansvar.

– Vi må kunne være uenige. Men vi må forstå hva vi er uenige innenfor. 

Skolen som læringsfellesskap

Når Stein ser på Kjelle i dag, mener han en av skolens største styrker er nettopp medarbeiderfellesskapet.

– Vi har klart å bygge en kultur hvor folk ønsker å utvikle skolen sammen. Støtte hverandre, og med det hjelpe elevene

Han mener dette er avgjørende for framtiden.

– Pedagogikk kan aldri vedtas. Den må holdes levende gjennom diskusjoner, refleksjon og praksis.

Derfor mener han at ansvaret nå ligger hos alle. Ikke bare hos en ny rektor.

– Den enkelte medarbeider må stille seg spørsmålet: Er dette innenfor det vi står for? Hvordan henger dette sammen med menneskesynet vårt?

Han tror framtiden for Kjelle er lys. Men bare dersom fellesskapet fortsetter å ta ansvar. 

“Det må være plass til alle”

Når intervjuet nærmer seg slutten, blir Stein spurt om hva han håper folk vil huske ham for.

Han blir stille en god stund, kanskje ser jeg en liten tåre i øyekroken? Så kommer svaret.

– Jeg håper jeg blir husket som en som holdt fast ved en pedagogisk tenkning, og et felleskap hvor det var plass til folk. At jeg holdt fast i mulighetene, troen på mennesket

Han forteller om bekymringer han sjelden har snakket høyt om. Om søvnløse netter, medarbeidere han har vært bekymret for. Om elever som har hatt det vanskelig.

– Hvis folk visste hvor bekymret jeg har vært for hvordan enkelte har hatt det.

Han stopper igjen.

– Det er kanskje noe av lederrollen. Du skal holde retning. Men du skal også bry deg om menneskene som går sammen med deg. Samtidig er du den som tar beslutninger som ikke alltid er populære.  

Det er kanskje nettopp der nøkkelen til Stein Pettersens lederskap ligger. Ikke i systemene, i organisasjonskartene eller i titlene.

Men i troen på mennesker. Troen på at mennesker kan utvikle seg, på at fellesskap betyr noe. Troen på at arbeid, ansvar og relasjoner kan forandre liv. Troen på at det alltid må være plass til folk.

For som Stein selv sier:

«Mennesker kan alltid gjøre noe annet i framtida enn det fortida er uttrykk for.»

Kanskje er det ingen setning som oppsummerer både pedagogen, rektoren og mennesket Stein Pettersen bedre enn akkurat den.

Når Stein nå går av som rektor, vil mange huske ulike prosjekter, beslutninger og perioder ved skolen. Men kanskje aller helst dette: At Kjelle var og er en skole der det alltid er plass til folk. At ingen blir definert av fortiden sin, men møtt med forventninger, ansvar og tro på framtiden.

Tekst: Ole Petter F. Bernhus