Stykket åpner med at et barn spør sin far hva den blanke brosteinen i gaten er. Den har en inskripsjon, navnet til barnets oldefar, den norskjødiske Hirsch Komissar. Faren forklarer, og slik begynner vi å bli kjent med hans kones slekt, Kommisarfamilien som levde i Trondheim. I følge den jødiske tradisjonen, dør et menneske to ganger. Først når hjertet slutter å slå, og siden når ingen lenger snakker eller leser om avdøde. Slik har steinene er rolle, slik at personen steinen representerer på sitt vis fortsetter å leve. 

Vi følger også historien til den kjente og mest grusomme Gestapomannen Henry Rinnan, som under krigen utviste en helt særegen evne til ondskap og grufulle handlinger. Hvorfor utviklet han seg til å bli slik? Det var sannsynligvis en sammensetning av årsaker, med linjer tilbake til barndommen som vi får innblikk i underveis. Når han endelig blir sett, aktet og anerkjent, får det forferdelige følger.

Komissarfamilien blir etter krigen boende i huset i Jonsvannsveien, også kalt Bandeklosteret, der Rinnan og hans gjeng holdt til. Der ble folk torturert og drept i kjelleren. Det kan være vanskelig å forstå hvordan familien kom til å skulle bo akkurat der, og vi får også se hvordan det påvirker flere i husstanden.

Stykket, og boken, følger en leksikalsk modell, der hvert kapitel begynner med en bokstav i alfabetet, og hva som knytter seg til den, derav stykkets tittel. Scenografien benytter bokser med hver sin bokstav. En jødisk sang, fremført på Jiddisch, gjentas og binder scener sammen på en fin måte.

Fremføringen er en kjempeprestasjon av skuespillerne! Det er et langt stykke, men det er ingen nøling og det er et tøft stoff å gå inn i. Scenene med mishandling og forferdelige skrik er krevende for publikum. Men heldigvis ser vi, i scenene fra etterkrigstiden, at det er mulig å gå videre i livet til tross for det som har skjedd.