Ferdsel til fots eller hest

Hulveier har vært gang- og rideveier, der ferdsel gjennom århundrer har skapt grøftelignende fordypninger i terrenget med tilnærmet U-formet tverrsnitt. Hulveier er ofte tydeligst på morener eller andre løsmasser og i hellende terreng. Der veifaret går ut i dyrka mark eller over på fastere undergrunn forsvinner de ofte for det blotte øyet.

Hulveier er vanskelige å datere. Iblant kan man finne gjenstander, mistet eller kastet av mennesker som har fulgt veien, men disse gir bare en indikasjon på minimumsalder og sier ikke noe om når veien først ble tatt i bruk. Noen ganger finner man hulveier i sammen med andre kulturminner, for eksempel gravfelt og bosetningsspor som kan gi oss en pekepinn på alder. Hulveier har vært i bruk gjennom store deler av forhistorien, og er automatisk fredete kulturminner. 

Østengbakken hulvei i Lillestrøm. Reidun Marie Aasheim, Viken fylkeskommune

Kjøreveier

Eldre veifar er noen ganger bygget opp i ytterkant av stokker eller steiner og disse har vært anlagt som kjørevei for kjerre, vogn og slede. I middelalderen ble veiholdet regulert i landskapslovene (f.eks. Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov). Mange av dagens veier følger de samme traseene som forhistoriske veier. Det gjelder både skogs- og gårdsveier og dagens hovedveier. Selv om etterreformatoriske veier og bruer ikke er automatisk fredet, er de vel verdt å ta vare på som kulturminner for å bevare kunnskap om tidligere tiders samferdsel (Jacobsen 1997; Smestad 1992).

Litteratur

1997 Jacobsen og Follum
Kulturminner og skogbruk. Skogbrukets kursinstitutt, Biri.

1992 Smestad, I.
Veier og transportårer. Kulturminner i skog. Landbruksdepartementet og Det norske Skogselskap