Hva er en gravhaug?

En gravhaug er en haug av jord, sand, grus og eventuelt varierende mengde stein bygget over et gravsted. Den kan ha indre konstruksjoner som gravkammer av stein og ytre byggverk som kantkjede av stein som markerer haugens ytterkant. Utgravninger av hauger viser også at det ofte er fotgrøfter, det vil si en slags vollgrav, rundt haugen. Fotgrøften, eller kantkjeden, kan ha fungert som en grense mellom graven og omverdenen. Den kan også ha medvirket til å fremheve haugen slik at den virket større enn den er. Noen ganger har det stått reiste steiner oppå eller langs kanten av haugen, men disse har vanligvis veltet i årenes løp.

Gravhaugen "Villashaugen" i Ullensaker. Ola Rønne

Stor variasjon

Haugenes størrelse varierer betraktelig fra 1 – 2 meter i diameter og knapt synlige i terrenget, til rundt 90 meter i diameter og høyde på 15 meter (Raknehaugen på Romerike). Gravhauger kan godt være store i diameter, men allikevel være lave og lite synlige. I dyrka mark kan selve haugen være helt borte etter århundrer med dyrking og pløying, og bare eventuelle nedgravde graver og fotgrøfter vil kunne finnes igjen under matjordslaget. En fotgrøft er en nedgravning i ytterkant av gravhaugen.

Fotgrøft til gravhaug avdekket i Åslia, Nannestad. Marit Johansson

Haugene kan ha ulik form. Sirkelrunde og ovale er det vanligste, men det finnes også avlange langhauger.En gravhaug kan dessuten inneholde flere graver (primærgrav med sekundærgraver), og ha vært i bruk som gravsted over lengre tid.

I eldre jernalder var det vanligst med kremasjonsgraver, mens andelen ubrente begravelser øker utover i jernalder. I første del av jernalderen fikk den døde ofte med seg sparsomt med gravgods. I løpet av jernalderen øker mengden gravgods, og enkelte graver kan inneholde rikt utstyr i form av smykker, våpen, redskaper med mer. Dette gjelder primært graver fra romertid og folkevandringstid (ca. 0 - 600 e.Kr), samt for graver fra Vikingtid (yngre jernalder - ca. 800- 1050 e.Kr).

I dag er mange gravhauger gjengrodde og lite synlige i terrenget. Ofte vil det være en forsenkning i toppen av haugen. Noen ganger det snakk om store kratere, og dette er spor etter gravplyndring som ble foretatt allerede i forhistorien, eller etter en av de mange arkeologiske undersøkelsene som ble utført på 1800-tallet. Men mindre forsenkninger kan også være et resultat av at en kiste eller gravkammer inni haugen har kollapset.

På gravfelt med gravhauger er det ikke uvanlig at det også forekommer graver uten synlig markering, såkalte flatmarksgraver, som da ikke er synlige før man begynner å grave i jorda. Det er derfor viktig å frede også områdene mellom gravhaugene, ikke bare hver enkelt haug punktvis.

Spredning og alder

Som en generell regel kan man si at små gravhauger ofte er fra eldre jernalder (500 f.Kr. - 400 e.Kr.), mens store og høye gravhauger er fra yngre jernalder (400 - 1030 e.Kr.). Det finnes imidlertid mange unntak.

Noen hauger ligger enkeltvis eller med god avstand til andre hauger. Andre ligger på større sammenhengende gravfelt. Slike gravfelt kan inneholde flere hundre graver og ha vært i kontinuerlig bruk gjennom mange hundre år.

Vanligvis er gravhauger plassert i områder som defineres som sentrale jordbruksstrøk, og jernalderens gravhauger var i de fleste tilfeller knyttet til konkrete gårder. Derfor gir spredningen av gravhauger en god indikasjon på hvor den faste bosetningen lå i jernalderen.